Elevsiden

Misoppfatningen om at spesialundervisning i lite omfang kan kuttes ut

Spesialundervisningsfeltet er preget av svak regelforståelse og at mange i og rundt skolen har dannet seg misoppfatninger om spesialundervisning. Misoppfatningene er mange og kan ha alvorlige konsekvenser for elever med særskilte behov. Vi skal her ta for oss misoppfatningen om at spesialundervisning i lite omfang er overflødig og kan kuttes ut.
elevsiden.no februar 2016: Odd Ivar Strandkleiv og Sven Oscar Lindbäck

Denne misoppfatningen går ut på at en kan kutte ut spesialundervisning for elever som har behov for lite av denne type undervisning, og at behovene til elever som har behov for spesialundervisning i lite omfang kan dekkes gjennom tiltak i den ordinære opplæringen.

Misoppfatningen kan bygge på ønsker om å spare penger, begrense saksmengden til PP-tjenesten eller minske forekomsten av elever med spesialundervisning. Misoppfatningen kan også ha sin motivasjon i at en ønsker å avbyråkratisere saksgangen for elever med mindre hjelpebehov i skolen.

Resultatet av en slik praksis, hvor en kutter ut spesialundervisningen for elever med behov i lite omfang, kan fort bli at en svekker både rettighetene og tilbudet til elever med særskilte behov. Problemene kan i neste omgang vokse seg større når elever med særskilte behov ikke får spesialundervisning. Denne type praksis vil i slike tilfeller dessuten være i strid med prinsippene om tidlig innsats og tilpasset opplæring.

Når PP-tjenesten gjør sakkyndig vurdering, vil et helt sentralt spørsmål være om en kan hjelpe på elevens vansker innenfor det ordinære opplæringstilbudet (opplæringsloven § 5-3). Spesialundervisning er kun aktuelt dersom en ikke kan realisere et tilfredsstillende utbytte av den ordinære opplæringen. Elever som ikke har eller som ikke kan få et tilfredsstillende utbytte av den ordinære opplæringen har rett til spesialundervisning enten behovet er lite eller stort. Det er ikke noe krav at behovet for spesialundervisning skal være stort. Dette blir fastslått i merknader fra Ot.prp. nr. 46 (1997-98) til § 5-1 i opplæringsloven:

For elevar som alt har eit visst utbytte av den ordinære opplæringa, kan det i somme tilfelle vere nok at eleven får spesialundervisning i nokre timar i veka eller for ein kort periode (…)

Noen elever kan for eksempel ha behov for spesialundervisning i lesing og skriving en time eller tre i uka. Det kan dreie seg om at deler av en time organiseres som spesialundervisning, eller noen enkelttimer. Andre kan ha behov for sosial kompetansetrening, spesialundervisning i deler av et fag, eller økter for å planlegge og strukturere uka et tilsvarende antall timer. Poenget er at en iverksetter tiltak som ikke inngår i den ordinære opplæringen pedagogisk og/eller organisatorisk, og at tiltaket dermed må formaliseres som spesialundervisning.

Retten til spesialundervisning inntrer først når en ikke kan realisere et tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet. Tanken om at behov for spesialundervisning i lite omfang ikke skal utløse retten blir dermed meningsløs. Dette vil i så fall være en legitimering av at elever i deler av opplæringen verken får et tilfredsstillende eller forsvarlig utbytte. Elevene kan bli gående i flere timer i uka uten å lære noe, verken faglig eller sosialt.

De små ekstratiltakene som "tilhengere" av denne misoppfatningen trolig setter sin lit til som en erstatning for spesialundervisning i lite omfang, skal normalt være iverksatt gjennom ordinær tilpasset opplæring før henvisning til PP-tjenesten. I opplæringsloven § 5-4 står det i tråd med dette at:

Skolen skal ha vurdert og eventuelt prøvd ut tiltak innanfor det ordinære opplæringstilbodet med sikte på å gi eleven tilfredsstillande utbytte før det blir gjort sakkunnig vurdering.

Dersom skolen har prøvd ut tiltak og ikke har klart å gi eleven et tilfredsstillende utbytte av den ordinære opplæringen, PP-tjenesten har gitt tilrådning om spesialundervisning i sakkyndig vurdering, eleven/foreldrene til eleven har gitt sitt samtykke, rektor har fattet vedtak og individuell opplæringsplan er utarbeidet, skal spesialundervisningen iverksettes.

Misoppfatningen om at spesialundervisning i lite omfang kan kuttes ut synes å forutsette at en rekke aktører har tatt feil i vurderingen av elevens behov. Feilvurderinger kan i så fall ha blitt gjort av eleven, foreldrene til eleven, lærere, skoleledelse og PP-tjenesten. Vurderingen av behov for spesialundervisning er en vurdering ut i fra skjønn, så en kan ikke utelukke at dette kan skje i noen tilfeller, men å forfekte at spesialundervisning i lite omfang må kuttes ut, vil i så fall si at alle vurderinger av behov for spesialundervisning tar feil når blir konkludert med lite omfang. Dette er ikke sannsynlig.

Konklusjonen er at lite omfang spesialundervisning ofte vil være nødvendig i tilfeller hvor eleven ikke har et tilfredsstillende utbytte av deler av den ordinære opplæringen, og en ikke kan hjelpe på elevens vansker gjennom tiltak innenfor det ordinære opplæringstilbudet. Dette betyr ikke at tiltak ikke skal prøves ut, og at en ikke skal styrke den ordinære opplæringen. Å ta bort spesialundervisningen for elever med mindre særskilte behov, kan fort komme i konflikt med prinsippene om tidlig innsats, likeverdig og tilpasset opplæring. Dersom elever med mindre behov for spesialundervisning blir gående uten tiltak, kan behovene vokse seg større og på sikt føre til at elevene utvikler et middels eller stort behov for spesialundervisning.

Referanser:

Opplæringsloven: URL: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61 

Ot.prp. nr. 46 (1997-98). Om lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova). Oslo: Kyrkje-, utdannings- og forskningsdepartementet


Elevsiden DA © 2003-2017 e-post Tlf: 92610698
Org.nr: 985 502 625 Postadresse:Hans Holts vei 18 B, 2006 Løvenstad
Ansvarlige redaktører: Odd Ivar Strandkleiv og Sven Oscar Lindbäck.
Webløsning fra WebSys