elevsiden.no 2003: Odd Ivar Strandkleiv
En arbeidsgruppe nedsatt av Utdannings- og forskningsdepartementet og Barne- og familiedepartementet har gjennomgått 25 programmer for reduksjon av problematferd og utvikling av sosial kompetanse. 9 av disse var det i større eller mindre grad grunnlag for å anbefale til bruk i skolen (KUF og BFD 2000): Gruppen framhever at kun Olweus´ program mot mobbing har tilstrekkelig dokumentert effekt. Følgende programmer og tiltak er lovende, men mangler dokumentert effekt: Alternative skoler, Dette er mitt valg, Du og jeg og vi to, Kreativ problemløsning i skolen (KREPS), Mobbing, Problematferd - er det noe problem?, Skolemegling og Steg for steg.
Hvilke tiltak er best?
Sørlie (2000:285-286) har gjennomgått forskningen omkring alvorlig problematferd og finner rimelig enighet om at:
- Skolebaserte tiltak er blant de mest lovende. Ved forebygging av alvorlige problematferd må kvaliteten på skolens sosiale og faglige tilbud tas i betraktning.
- Skoler som lykkes i arbeidet med alvorlig problematferd kjennetegnes av en sterk faglig ledelse, klare regler og konsistent regelhåndhevelse, en definert tilnærming til forebygging og takling av problematferd, elevorientert og tilpasset opplæring, elevdeltakelse i beslutninger, positive klassemiljøer, relasjonsfremmende klasseledelse og økt voksentetthet.
- Tiltakene bør rette seg inn mot flere forhold rundt eleven. Smale tiltak har i beste fall små eller ingen effekter, og i verste fall skadelige konsekvenser.
- Tiltakene bør gis i elevens oppvekst- og læringsmiljø. Tiltak for grupper av sterkt belastede elever med lik problematikk bør så langt som mulig unngås fordi de har vist seg å ha problemforsterkende effekter.
- Tiltakene bør i større grad konsentrere seg om endring i elevens miljø enn mot individuell endring. Spesielt viktig er endring i oppvekstbetingelser i hjemmet og forhold ved normalskolens opplæringstilbud.
- De effektive tiltakene har en klar teoretisk forankring. De krever fagfolk som har særlig kompetanse i problematferd.
- Det er trolig mest hensiktsmessig å sette inn tiltak på et tidlig tidspunkt.
- Den positive virkningen har en tendens til å avta etter at tiltakene er avsluttet. Oppfølging og kontinuitet antas å være viktig.
Hva kan læreren gjøre når det oppstår problematferd i klassen?
Læreren har tradisjonelt blitt stående forholdsvis alene med problemer i klassen. Veiledning og støtte fra kollegaer og skolens ledelse, og samarbeid med foreldrene, må være en selvfølgelighet når problemene tårner seg opp i klassen. Kartlegging av problematferden kan for eksempel innebære at en finner ut når den opptrer, i hvilke sammenhenger det fungerer bedre, hvor ofte, hva som er foranledningen, hvordan atferden takles, hvordan eleven(e), faglærere, eventuelt foreldrene oppfatter situasjonen. Etter kartlegging må en analysere situasjonen for å finne mulige årsaker og komme fram til tiltak som kan prøves ut.
Læreren er trolig den viktigste enkeltfaktor i forebygging av og arbeid med problematferd. Dersom en ikke klarer å løse problematferden på skolen kan det være nødvendig å søke bistand fra Pedagogisk-psykologisk tjeneste.
Konklusjon
Bare et av de norske programmene har dokumentert effekt, men flere tiltak er lovende. Forhold ved skolen og miljøet rundt barnet må være viktige innsatsområder ved problematferd.
Litteratur:
KUF og BFD (2000). Vurdering av program for å redusere problematferd og utvikle sosial kompetanse.
Sørlie, M. A. (2000). Alvorlige atferdsproblemer og lovende tiltak i skolen. Praxis Forlag.
