Medisinerings- og diagnostiseringsbølge i norsk skole

eKommentar februar 2006: Norge har inntatt verdenstoppen i forbruket av ADHD medisiner. Pillene inneholder det amfetaminlignende stoffet methylfenidat. Forbruket er nå så høyt at FN organet INCB (International Narcotics Controlboard) uttrykker bekymring. Hva ligger bak denne dramatiske økningen?

elevsiden.no: Odd Ivar Strandkleiv

 

I Norge har vi hatt en eksplosiv økning i omsetning og forbruk av medikamenter i forhold til ADHD de siste årene. Fra 2000-2004 steg den årlige omsetningen av ADHD-medikamenter fra 5 millioner til 66 millioner kroner. Den prosentvise årlige økningen i forbruket av ADHD-medikamenter lå i perioden 1998-2002 på 10-25 %. I 2003 økte forbruket med hele 57 %, for så å øke med 45 % i 2004 (Folkehelseinstituttet 2005).

Nylig meldte Folkehelseinstituttet om den siste utviklingen i forbruket av ADHD medisiner: I 2004, det første året vi har tall på antall individer som brukte sentralstimulerende legemidler, ble 8 700 barn under 18 år behandlet med et eller flere av disse legemidlene (kilde: Reseptregisteret, Folkehelseinstituttet). I 2005 steg antallet til 11 100 barn og unge under 18 år. Både i 2004 og 2005 var 4 av 5 gutter. Salget i kroner av sentralstimulerende legemidler brukt ved behandling av ADHD har steget fra 2,3 millioner kroner i 1996 til 110 millioner i 2005 (kilde: Grossistbasert legemiddelstatistikk, Folkehelseinstituttet). Noe av økningen skyldes at voksne i større grad enn tidligere bruker sentralstimulerende midler i forhold til ADHD.

Hva skyldes denne trenden? Flere tusen fagfolk lever direkte eller indirekte av å kartlegge, henvise og sette diagnoser som ADHD og lignende (Pedagoger, psykologer, spesialpedagoger, leger m. m). Det blir arrangert en rekke kurs, etterutdanninger og spesialiseringer i hvordan tilstanden kan avdekkes. Ved flere av utredningsinstansene (f.eks. BUP) kreves det at det settes en diagnose, i alle fall en tentativ diagnose på de som blir utredet. Ivrige fagfolk forklarer det store flertallet av gutter blant de diagnostiserte med at jentene ikke blir oppdaget. Noen hevder at jenters ADHD viser seg på en annen måte, såkalt ”jente ADHD”.

Selve ADHD utredningen består ofte av utfylling av spørreskjemaer, samtaler med foresatte, lærere og observasjoner som fort kan gi et positivt resultat. Når en lærer har foreslått utredning i forhold til ADHD vil det være naturlig å svare på en måte som peker i retning av denne tilstanden. Har foreldrene tatt initiativet vil en også fort havne i en situasjon som ender i en diagnose. En tysk undersøkelse med rapporteringsskjemaer til lærere ga en «forekomst» på hele 18 % i barneskolen (Baumgaertel m.fl. 1995). Mye av økningen i forbruket av ADHD medisiner kan tilskrives diagnosens anvendelighet. Grensen mellom normalitet og avvik er ikke absolutt, men avgjøres av det faglige skjønnet til personer i behandlingsapparatet.

I noen tilfeller kan en være vitne til en rolleblanding hvor pedagoger, spesialpedagoger og psykologer beveger seg langt inn på det medisinske området. Motsatt vil skoleleger og ansatte i helsevesenet i noen tilfeller bevege seg langt inn på skolens domene. Noen skoler går langt i å antyde hva som er best for elevene i helsemessige spørsmål.

Mange fagfolk framhever hvor ufarlig det sentralstimulerende middelet er, og dens formidable positive effekt blir også sterkt vektlagt overfor foreldrene. Eksempler på hvor godt medikamentene har virket blir trukket fram, mens en hører mindre om bivirkningene. Bivirkningene blir som regel avdramatisert og presentert som forbigående. Noen fagfolk hevde sågar at elever som ikke får medisinsk behandling på sikt står i sterk fare for å bli kriminelle.

Mange fagfolk har den holdningen at en kan prøve ut for eksempel Ritalin før en setter diagnosen. Når en vet at dette preparatet ”virker” på de fleste av oss, blir det fort til at medisineringen blir en varig ordning. Noen ganger skjer dette uten at eleven har fått en skikkelig utredning hvor en har målt elevens oppmerksomhetsevne, distraherbarhet og aktivitetsnivå og kartlagt andre forhold som kan gi en tilsvarende atferd som forbindes med ADHD.

Noen skoler presser på for at elever skal utredes for ADHD og andre tilstander. Presset mot foreldrene kan i mange tilfeller være formidabelt (Se Dagsavisen 14.02.06). Det blir arrangert tverrfaglige møter der forholdstallet mellom foresatte og fagfolk fort overstiger 1:10. I slike tilfeller er det vanskelig for foreldrene å foreslå andre tiltak enn henvising, utredning, diagnostisering og medisinering. Når eleven fortsetter å mislykkes på skolen kan det over tid være vanskelig å stå i mot en undersøkelse av mulige avvik hos eleven, selv om eleven fungerer godt hjemme. Noen skoler underslår at ”problemet” også kan ligge andre steder enn hos eleven, for eksempel i elevens læringsmiljø. Noen ganger kan elever ha vanskelige relasjoner til lærere og medelever. Symptomer på ADHD kan også opptre hos elever som har hatt traumatiske opplevelser.

Medisinering er ofte det eneste tiltaket fra helsevesenets side. Fagfolk har en tendens til å ”miste interessen” når foreldrene ikke er interessert i behandling med sentralstimulerende midler. Kravet om effektivitet i støttetjenestene gjør medisiner til en kjapp og billig løsning. Dette skjer til tross for at det eksisterer sterke forsiktighetsregler forhold til foreskrivning av sentralstimulerende midler.

Skolen spiller ofte en sentral rolle i diagnostiseringen av elevene. Opplysninger fra skolen blir ofte tillagt stor vekt i diagnostiseringen. Elevene er ofte ”ferdig diagnostiserte” før de kommer til behandlingsapparatet (Strandkleiv og Lindbäck 2005). Befring (2004) hevder vi står overfor en diagnostiseringsbølge ingen aner konsekvensene av. En står i fare for å sykeliggjøre barn og ungdom. Et høyt aktivitetsbehov må i første rekke sees i sammenheng med vilkårene for fysisk utfoldelse i skolen hevder Befring (ibid).

Elever som får for store faglige eller sosiale utfordringer står i fare for å utvikle en atferd som tilfredsstiller kriteriene for ADHD. I slike tilfeller vil samfunnet noen ganger bruke sentralstimulerende medikamenter for å fjerne symptomer på mistilpasset opplæring.

 

Litteratur:

Baumgaertel A. Wolraich ML, Dietrich M. (1995). Comparison of diagnostic criteria for attention deficit disorders in a german elementary school sample. J. Am. Acad. Child Adolesc. Psychiatry 34:629-638.

Befring, E. (2004). Skolen til barnas beste. Oppvekst og læring i et pedagogisk perspektiv. Oslo: Det norske samlaget.

Dagsavisen 14.02.06. Presses til ADHD diagnose. URL: http://www.dagsavisen.no/innenriks/article1953867.ece

Folkehelseinstituttet (2005). Legemiddelforbruket i Norge 2000-2004. Folkehelseinstituttets rapportserie.

Folkehelseinstituttet: Over 11 000 barn og unge behandles med ADHD-medisiner. Lest 25.02.06. URL: http://www.fhi.no/eway/default0.asp?pid=223&oid=0&e=0&trg=ContentArea_4322&ContentArea

Report of the International Narcotics Control Board (2004). United Nations publication. Se URL: http://www.incb.org/incb/annual_report.html

Strandkleiv, O. I. (2005). Tilpasset opplæring, nå! Oslo: Elevsiden DA