Språkutvikling

Språkutviklingen skjer kontinuerlig fra barnet blir født. Foreldrene forsøker å kommunisere med barnet sitt fra dag en. I starten er det selvsagt snakk om kommunikasjon av ikke-verbal art. Stor er gleden hos mor og far når barnet smiler for første gang eller når far oppdager at barnet kjenner ham igjen (mor blir gjenkjent fra fødselen av).

elevsiden.no 2003: Sven Oscar Lindbäck

Det første ordet sier de fleste barn når de er mellom ett og to år. I starten er språkutviklingen langsom, men plutselig som ved trolldom, skyter språkutviklingen fart hos de fleste barn. I tiden mellom 2 ½ og 4 ½ år etablerer barna et stort ordforråd og svært avanserte språklige ferdigheter. De lærer å bøye ord, de kan avgjøre om en setning er grammatikalsk korrekt og de vet når de skal bruke språket. Fra 2-3 års alderen lærer mange barn å sette pris på rim og rytme og fryder seg over å bli lest for.

Nesten alle barn tar del i denne fantastiske utviklingen. Bare barn med stor psykisk utviklingshemming, store spesifikke språkvansker, hjerneskade (barneafasi) eller døve barn, utvikler sine kommunikasjonsferdigheter på en noe annen måte (se artikkelen om språkvansker).

 

Teorier om språkutviklingen

Det finnes ingen standardteori som beskriver hvordan barn lærer seg talespråket. I praksis kan det være gunstig å tilegne seg en bred teoretisk referanseramme dersom en skal få en god forståelse av normal språklig utvikling og språklig avvik. For en grundig innføring i språkutviklingen hos barn anbefaler vi foreldre og lærere å lese boken Barns språk (Tetzchner mfl. 1993). Vi skal her bare kort beskrive de mest vanlige teoriene som forsøker å beskrive og forstå språkutviklingen:

  • Psykodynamisk teori
  • Læringsteori
  • Nativistisk teori
  • Sosialkonstruktivisme

 

Et psykodynamisk syn på språkutviklingen

Fremtredende psykodynamiske teoretikere som Sigmund Freud, Jaques Lacan og Donald Winnicott er ikke opptatt av språkutviklingen i egentlig forstand (Tetchner m.fl 1993). De ser på språkutviklingen som en del av barnets sosiale vekst og personlighetsutvikling. Psykodynamisk språkteori har derfor vært opptatt av språket som en ego-utviklende ferdighet hos små barn.

 

Et nativistisk syn på språkutviklingen

Nativistene mener at barn er programmert for å lære seg språk fra fødselen av. Den fremtredende språkforskeren Naom Chomsky (1959) mener at språkutvikling er like naturlig for menneskene som motorisk utvikling og at:

    «… Contrary to what people thought, language is not taught, not even learned. It’s something that your mind grows in a particular environment, just the way your body grows in a particular environment…» og at » A child can’t help acquiring language, though we can improve the way it’s acquired as we can improve the way a child walks, marginally… » .

Dette betyr at alle barn er født med en form for universal grammatikk som ligger til grunn for språkutviklingen i alle verdens språkområder. Språkevnen blir sett på som en spesifikk og avgrenset modul (modul = avgrenset system) som er forutbestemt fra fødselen av. Oppdragelse, språkmiljø, sosiale og kulturelle faktorer blir sett på som forhold som bare realiserer noe som ligger latent i barnets natur.

 

Et læringsteoretisk syn på språkutviklingen

Innenfor den læringsteoretiske, eller behavioristiske, tradisjonen, blir språkutviklingen vurdert på linje med all annen læring; gjennom imitasjon, handling og betinging. Barnet tilegner seg språk ved at barnet imiterer den voksnes språk. Barnets forsøk med språket, språkatferden, blir forsterket (betinget) gjennom at samtalepartneren gir positiv tilbakemelding på korrekt bruk. Språklæringen, mener for eksempel Skinner (1957), bygges opp av språklige byggesteiner knyttet sammen av betingede assosiasjoner mellom språkmodellen (stimulus) og barnets språkhandling (respons); eller mellom barnets selvstendige språklige aktiviteter og omgivelsenes reaksjoner på disse.

 

Språkutviklingen i et sosialkonstruktivistisk perspektiv

Den sentrale tanken innenfor den sosialkonstruktivistiske tankegangen, slik den blir fremstilt av for eksempel Bråten og hans kollegar (1995) er at språket er et kulturelt redskap som utvikles gjennom møtet med andre mennesker. Språkutviklingen skjer derfor innenfor en sosial og kulturell sammenheng. Språklig utvikling skjer ved at barnet forsøker å gjøre de ulike sosiale språkspillene til sitt eget gjennom å omforme eller transformere ulike språklige aktiviteter som er gjort sammen med andre, mer kompetente, språkbrukere (internalisere språket). De voksnes rolle i språklæringen, er å ha en støttefunksjon i forhold til barnas språklige forsøk. Det blir med andre ord bygget et stillas rundt barnas språklige aktiviteter gjennom daglig språklig samhandling.

Betydningen av felles oppmerksomhet i samtalene med barn

Språkforskeren Bloom hevder at intersubjektivitet er grunnlaget for all kommunikasjon. To individer må ha felles oppmerksomhet, og være klar over at de har det, dersom de skal kunne sies å kommunisere. Voksne bør derfor sørge for å rette sin egen oppmerksomhet mot det barnet forsøker å formidle. Foreldre kan stimulere til god språkutvikling gjennom å være følsom ovenfor barnets språklige forutsetninger og invitere til kommunikasjon som skjer på barnets egne premisser.

 

Beskrivelse av språkutviklingen i førskolealderen

Språkutviklingen kan klassifiseres gjennom å beskrive barnets evne til å ta i bruk ulike språkferdigheter på ulike alderstrinn. Vi kan dele språkferdighetene i fire hovedområder: 1) Utvikling av språklydene (fonologi), 2) begrepene (semantikk), 3) organisering og bøyning av ord (syntaks) og 4) språkbruk (pragmatikk).

 

Utvikling kommunikasjonsferdigheter i det første leveåret

Svært få barn kan sies å snakke, i ordets egentlige betydning, i det første leveåret, men kommunikasjonsbehovet til barn viser seg med en gang etter fødselen (Tetzchner m.fl 1993). Gjennom observasjoner av samspillet mellom mor og barn under amming, har forskere understreket at barnet allerede tidlig utvikler avanserte kommunikasjonsferdigheter (Smith & Ulvund 1993). Spedbarnet retter oppmerksomheten mot ansikter, lyder og stemmer. Det har vist seg at det særlig er mors ansikt og stemme som barnet retter sin oppmerksomhet mot i de første levemånedene. Når spedbarna er mellom 2-4 måneder gamle, begynner de å frembringe ulike konsonant og vokallyder. Dette er det vi kaller babling. Utviklingen av babling starter med få og lite differensierte lyder, men fram til 6-8 måneders alderen utvikler de fleste spedbarn et relativt stort spekter av språklyder. Fra 8 måneders alderen får bablingen et sterkere preg av å være talelik, barnet klarer da ofte å imitere intonasjonsmønstret i talespråket.

Utvikling av språkforståelse og begrepsutvikling (semantikk)

Språkforståelse handler om å få tilgang til innholdet i språket. Når barna i ettårsalderen forsøker å kommunisere med mennesker rundt seg, er fokus alltid å lære seg hva ulike ord, og senere setninger, betyr. Først lærer barnet seg navnet på kjente objekter (for eksempel /kopp/), dyr (for eksempel /pus/) og mennesker (for eksempel /mamma/). Forståelsen av enkeltord dannes hos barna som oftest i de siste månedene av første leveår. Når barna er 10 måneder ligger gjennomsnittlig antall ord de forstår mellom 8-10. Utviklingen går meget raskt og når barna er 1 ½ år, kan de fleste barn betydningen av over 200 ord (Bates m.fl 1992). Etter denne alderen går språkutviklingen vanligvis så raskt at det ikke er mulig å registrere hvor mage ord barna kan betydningen av. Dersom et barn ikke synes å kjenne betydningen av noen ord ved 1 ½ års alder, kan det være grunn til undersøke om det foreligger hørselsvansker, generelle lærevansker eller en spesifikk språkvanske. Barna sier sine første ord en gang når de er mellom 12 og 18 måneder. Variasjonen i når barna sier de første meningsfulle ordene er meget stor.

 

Utvikling av fonologiske ferdigheter

Språkutviklingen er avhengig av at barna utvikler såkalte fonologiske ferdigheter. Med fonologiske ferdigheter mener vi her evnen til å gjenkjenne, skille mellom og uttale de ulike språklydene i morsmålet. Evnen til å oppfatte og skille mellom ulike talelyder utvikles meget tidlig. Forskning har vist at barn helt ned i 2-3 månedersalderen er i stand til å skille mellom /b/ og /p/ i ordene ba og pa, selv om disse lydene fonetisk sett er meget like (den første er stemt og den andre er ustemt). Evnen til å uttale fonemene korrekt er en prosess som tar lang tid. Småbarn under 4 år snakker ofte utydelig og erstatter ofte en språklyd som de ikke kan med en språklyd som de mestrer (for eksempel er det et vanlig fenomen at /r/ blir erstattet med kontrasten /l/). Det er ikke vanlig at alle fonemene beherskes fullt ut før i skolealderen. Dersom uttalen er helt uforståelig etter 4 års alderen, kan det være aktuelt å søke hjelp hos logoped.

 

Grammatikalsk utvikling (syntaks)

Den grammatikalske utviklingen starter når barnet begynner å sette sammen ord til setninger. Dette skjer vanligvis mellom 2 og 3-årsalderen. Når barnet setter sammen ord til toordsytringer, skjer dette uten at barnet bøyer ordene. Dette kalles i faglitteraturen telegramstil og preges av ytringer som «meg ball (den ballen er min)» , «bil mamma (dette er mammas bil) og tilsvarende. Mellom 24 og 36 måneders alder lærer barnet seg å bruke riktig bøyning av ordene og grammatikalsk korrekt ordstilling. Når barnet er mellom 3 og 4 år gammelt behersker det vanligvis de mest vanlige grammatikalske reglene i morsmålet (Tetzchner 2001). Det er vanlig å måle grammatikalsk utvikling i gjennomsnittlig ytringslende (GYL).

Utvikling av pragmatiske ferdigheter

Mot slutten av det første leveåret utvikles evnen til delt oppmerksomhet. Barnet forstår nå at han og den voksne har felles fokus i samtalene. Dette er den perioden hvor barnet har stor glede av at den voksne leser pekebøker sammen med ham. Utvikling av evne til felles oppmerksomhet i ulike kommunikasjonssituasjoner er det viktigste leddet i utviklingen av pragmatiske språkferdigheter. Senere i den pragmatiske utviklingen kommer læring av ulike språklige konvensjoner som det å rette talen mot en mottaker, vente på tur til den andre har svart, holde seg til et tema og svare på det han blir spurt om.

Språkutviklingen hos barn kan følges av foreldrene gjennom å ha fokus på fem ulike språklige kategorier:

  1. Semantikk dreier seg som sagt om det å beherske språklig forståelse. Foreldrene kan sørge for å legge forholdene til rette for god begrepsutvikling gjennom å legge til rette for samtaler, diskusjoner, rollelek og andre aktiviteter hvor barna er aktive i sin bestrebelse på å forstå verden rundt seg.
  2. Fonologi. Når barna lærer seg å snakke må de mestre enkeltlydene i språket, fonologien. De må både skille mellom ulike språklyder når de hører ord og produsere disse lydene selv ved tale. Dersom foreldrene synes at barnas lydproduksjon er feil eller ufullstendig, kan dette for eksempel følges opp ved å være gode modeller for korrekt lydproduksjon. Foreldrene må for all del unngå å rette på barnas språklige forsøk. Legg heller vekt på å skape gode dialogsituasjoner hvor dere kan modellere språklydene i en naturlig sammenheng.
  3. Oppfølging av utvikling av barnas syntaks, kan gjøres ved at foreldrene følger med på hvordan barna etter hvert blir flinkere til å sette ordene sammen til kompliserte ytringer (setninger). Barna blir bedre i stand til å forstå at setningen «Hunden jaget katten» betyr noe annet enn «Katten jaget hunden» selv om begge består av samme ord. Foreldrene kan forsøke å rette barnets oppmerksomhet mot den grammatiske strukturen i setninger, gjennom å invitere til lek med språket.
  4. Morfologi dreier seg om barnets evne til å utnytte språkets oppbygging i talen. Morfologisk utvikling innebærer derfor økende bevissthet om hvordan ord er sammensatt av andre ord og hvordan ord bøyes.
  5. Pragmatikk har med utviklingen av barnas kommunikative ferdigheter å gjøre. For eksempel hvordan barna stille spørsmål, gir uttrykk for sine behov, beskriver objekter og hendelser osv. Foreldrene kan støtte barna sine i utviklingen av pragmatiske ferdigheter gjennom å invitere til positiv språklig samhandling knyttet til daglige gjøremål. La barnet få mulighet, på egenhånd, å bruke språket for å forklare og styre egne handlinger.

Litteratur:

Bates, E., Thal, D. og Janowsky, J.S. (1992). Early language development and its neural correlates. I Segalowitz S.J. og Rapin I. (red), Handbook of Neuropsychology, 7, 69-110, Amsterdam: Elsevier.

Bråten, I. (red) (1995). Vygotsky i pedagogikken. Oslo: Cappelen Akademisk.

Chomsky, N. (1959) Rewiew of Skinner’s Verbal Behavior. Language, 35, 26-58.

Skinner, B.F. (1957) Verbal Behavior. New York: Appelton-Century-Crofts.

Smith, L. og Ulvund, S.E. (1999) Spedbarnsalderen. Oslo: Universitetsforlaget.

Tetzchner, S.von, Feilberg, J., Hagtvet, B., Martinsen, H., Mjaavatn, P.E., Simonsen, H. og Smith, L. (1993) Barns språk, 2. utgave. Oslo: Ad Notam Gyldendal.