Ulike foreldrestiler

Foreldre er ulike i sin væremåte og sine holdninger til barna. Foreldre vil sitt barns beste og elsker sine barn, likevel møter vi våre barn på ulike måter. Er du serviceytende, iscenesettende eller kompetent som forelder?

elevsiden.no 2003: Odd Ivar Strandkleiv

Serviceytende foreldre

Denne type foreldre har som altoverskyggende oppgave å imøtekomme barna og tilfredsstille deres behov. Alt dreier seg om barna. Foreldrene fornekter egne behov, slik at de gjerne blir anonyme og upersonlige mennesker, som ikke utstråler nærhet, ekte kontakt og engasjement. Barna blir ofte en plage for omgivelsene i det de søker voksne som kan se og forstå dem. Omgivelsene plages av at barna betrakter alt som om det er til utelukkende for dem selv. Foreldrene «overelsker» ungene i stedet for å se dem. Foreldrene føler som sine barn ikke med dem. Dette skriver Brun Hansen (2001:55):

Blant foreldres viktigste oppgaver inngår å gjøre barna selvhjulpne. De skal få utvikle selvinnsikt slik at de klarer seg senere i livet. Det gjør man ofte ved å vise barna en løsningsmodell, ikke ved alltid å overta oppgaven.

 

Iscenesettende foreldre

Iscenesettende foreldre ser på barn som et prosjekt, de tilrettelegger barns liv uten å ta hensyn til deres behov. Foreldrene tenker, føler og planlegger for barna. De synes at de setter store krav til seg selv som foreldre og uttrykker skuffelse når alt ikke går som forventet. Barna har gjerne allerede i barnehagealder en fullbooket fritid. Hvis vi skiller mellom sensitive og aktive barn, kan resultatet av en iscenesettende oppdragerstil bli som følger: De sensitive barna blir gjerne selvutslettende og viser en utrolig evne til omsorg for andre. Denne flinke og omsorgsfulle atferden er nødvendig for at de skal bli sett av sine foreldre. For det aktive barnet i en iscenesettende familie forholder det seg annerledes (Brun Hansen 2001:82):

Det aktive barnet trenger en voksen med intuisjon, en som kan lese og forstå barnet her og nå. Den iscenesettende voksne ønsker imidlertid ofte å forme og styre barnet. (…) noe som lett fører til at det oppstår store konflikter i samspillet mellom den iscenesettende voksne og det aktive barnet.

Serviceytende og iscenesettende foreldre vil selvsagt barnets beste. De er flinke til å gi sitt barn synlig omsorg i form av pleie, tilsyn, mat og kjærlighet. Barnet har sitt eget rom, rikelig med leker, deltar i idrett og kulturelle aktiviteter, går på kino og teater. I det hele tatt har barnet nok av det som kan ses. Barnet får imidlertid ingen usynlig omsorg i form av å bli sett, lest og forstått. På denne måten neglisjeres de psykiske behovene til barnet.

 

Kompetente foreldre

Både synlig og usynlig omsorg blir gitt av de kompetente foreldrene. Den usynlige omsorgen ytes av følelsesmessig tilgjengelige voksne, som har tilstrekkelig nærhet og kontakt med barnet. Forholdet mellom foreldrene og barnet er likeverdig og preget av respekt og interesse. Den usynlige omsorgen kommer til utrykk gjennom måten vi er sammen på, det dreier seg om en kvalitet i det som skjer. Kombinert med denne følelsesmessige bølgelengden med barnet vil kompetente foreldre selvsagt søke å gi nok av den synlige og mer håndgripelige omsorgen.

Inndelingen i serviceytende, iscenesettende og kompetente foreldre er spennende. Vi må likevel huske på at det dreier seg om prototyper. De fleste foreldre vil til tider være både serviceytende, iscenesettende og kompetente. Begrepet usynlig omsorg er interessant og viser at det ikke er tilstrekkelig med gode ytre materielle betingelser for en god oppdragelse.

 

Litteratur:

Brun Hansen, M. (2001). Kompetente foreldre. Pedagogisk Forum. Oslo.