Svar på spørsmål om lesing og skriving

Her finner du svar på spørsmål om lesing og skriving:

 

Korrigering av høytlesing

Jeg har en sønn i 4 klasse som søndag fortalte meg at det var blitt så vanskelig å lese høyt på skolen. Han leser leseleksene hjemme med innlevelse og flyt men i klassetimen forteller han at han er så redd for å lese feil at høytlesingen ikke går så bra. Årsaken til dette fortalte han er at lærer har funnet på at medelever og lærer skal si pip når man leser feil. Min sønn fortalte at et barn i klassen begynte å gråte etter pip.

Jeg sendte en mail til læreren og fikk dette til svar:

Dette med å si et kort lite pip når noen leser feil (f.eks. når lærer/voksen leser feil også) har vi holdt på med i flere år. Dette er ikke noe kontaktlærer har funnet på alene, men et råd gitt på kurs om leseopplæring. Dette blir gjort for å skjerpe oppmerksomheten slik at alle følger godt med, selv om den enkelte ikke leser høyt.Jeg har aldri hørt denne innvendingen tidligere. I dialogen med elevene uttaler mange at de synes dette er gøy. Alle, selv de flinkeste, leser feil i blant. Vi har ved flere anledninger pratet om dette i klassen, og elevene, som jeg opplever som tillitsfulle sier at vi kan fortsette med dette. Jeg forstår ikke hvilket barn som har grått over dette.

Jeg har søkt på nett for å prøve å finne ut om dette er vanlig praksis når elever leser høyt. Fant denne siden og håper på svar. Min oppfattelse av et lite pip er at det kan føles som uthenging og gjøre enkelte elever redde for å lese høyt og dermed virke demotiverende og negativt for leseutvikling og leseglede. Hva mener dere?

Svar (elevsiden.no: Odd Ivar Strandkleiv oktober 2011):

Dette er ikke bra! Gjennom denne type korrigering kan din sønn og andre elever i klassen fort utvikle en vegring for høytlesing. Selv om dette sikkert ikke er vondt ment, kan dette fort virke som en form for kontroll som virker stressende på elever som ikke har stålkontroll på lesingen, og vil bare føre til at de beste og mest selvsikre leserne får bekreftet sin lesekompetanse, mens mer usikre lesere opplever mer stress og mindre lesekomfort. Lærerens svar på ditt spørsmål virker ikke overbevisende. Gjennom å dempe sosial sammenligning og skape trygge rammer for lesingen vil en sannsynligvis oppnå langt bedre resultater!

 

Å knytte lyd til bokstav, eller omvendt?

I artikkelen ”Eksempel rapport” under Tilpasset opplæring. URL: http://www.elevsiden.no/tilpassetopplaering/1098321182 er det vel en feil? Sitat: «Han klarer å knytte bokstav til lyd når han skriver, men når ordene blir lange og når det er mange konsonanter etter hverandre blir ofte bokstavrekkefølgen feil» (min uthevning). Når eleven skriver, identifiserer han vel først lyden for så å knytte den til en bokstav?

Svar (elevsiden.no 2005: Sven Oscar Lindbäck):

Du har rett! Det skulle ha stått lyd til bokstav. På engelsk omtales omkoding fra grafem til fonem ”decoding” og omkoding fra fonem til grafem ”encoding”. Decoding er den tekniske delen av lesingen og decoding den tekniske delen av skrivingen. Ved staving av enkeltord tenker en seg at eleven først utfører en fonologisk analyse av ordet han skal skrive før han gjør en fomem-grafem omkoding (se Høyen og Lundberg 2001). Vi beklager at denne feilen hadde sneket seg inn og er glade for at vi har slike årvåkne og oppegående lesere. Feilen er rettet.

 

Løkkeskrift fra første skoledag!

På vår skole har de bestemt at barna skal starte med løkkeskrift allerede fra de er 6 år (1. klasse). Jeg er svært fortvilet over dette da jeg ser at mitt barn vil få vanskeligheter med en så avansert skrifttype. Synes også det er et merkelig fokus i forhold til hva som er viktig det første skoleåret. Er det virkelig slik at skolene kan bestemme skriftform alene? Er det i tråd med tilpasset opplæring å velge løkkeskift for alle 6 åringer? Vet at andre forelde har tatt opp dette med skolen tidligere uten å bli hørt. Hva skal vi gjøre? Hvilke veier kan vi gå? Har kontaktet flere fagpersoner på høyere nivå enn skolen. De støtter våre synspunkter og mener at skolens valgte metode ikke har forskning å støtte seg til. De har allikevel få tips om hva vi foreldre kan gjøre for å unngå dette overfor vårt barn. Vil gjerne slippe å bytte skole.

Svar (elevsiden.no 2005: Odd Ivar Strandkleiv og Sven Oscar Lindbäck):

Dette kan jo høres ut som et gufs fra fortiden. Løkkeskriftopplæringen slik den synes praktisert her smaker av gammel formidlingspedagogikk: En klasse (gruppe) – et opplegg. For at lese- og skriveopplæringen skal bli vellykket er det viktig at elevene får ” ta bokstavane i bruk i si eiga takt”, som det står i L97. Det er meningsløst å starte en lese- og skriveopplæring som elevene ikke er modne eller motiverte for. Løkkeskrift krever en motorikk som ikke er tilstede hos mange 6-åringer. Det er viktig å sjekke ut om elevene har de nødvendige forutsetninger for å lære seg å lese og skrive før en iverksetter den ordinære lese- og skriveopplæringen. Noen elever kan lese allerede før de begynner på skolen, mens andre ikke er i stand til å lese før de har gått flere år på skolen.

Blant lærere dukker det med jevne mellomrom opp misoppfattelser om lese- og skriveutviklingen. En slik populær misoppfattelse er at motorisk trening gir positiv effekt i forhold til den tidlige lese- og skriveopplæringen. Årsaken til denne misoppfattelsen er at vi ofte observerer at elever med store lese- og skrivevansker har svak finmotorikk. Tanken bak dette er at elevene gjennom å utføre ulike motoriske bevegelser får dannet nye nervebaner og forbindelser i hjernen. Nye nevrologiske strukturer skal, i følge denne formodningen, føre til at de områdene i hjernen som har med lesing og skriving å gjøre blir utviklet. Dette er en besnærende hypotese som har sitt teoretiske grunnlag i Piagets teori om at sansing og motorikk er nødvendige forutsetninger for høyere kognitive funksjoner som tenkning og språk. Det eneste problemet med denne teorien er at det ikke har vært mulig å få dokumentert den på vitenskaplig måte. elevsiden.no mener at det er høyst tvilsomt å basere begynneropplæringen i lesing og skriving på nevrologiske teorier som ikke er vitenskaplig dokumentert.

Et annet forhold som understreker at løkkeskrift ikke hører hjemme i begynneropplæringen er det forholdet at en rekke internasjonale undersøkelser viser at staving (skriving) er lettere enn lesing på nybegynnernivå. Årsaken til dette er antakelig at nybegynneren lærer å analysere ord i språklyder (fonem) når han skriver. Begynnerlesing krever at eleven klarer å trekke sammen bokstav-lyd forbindelser til ord (syntese). Fonemanalyse har vist seg å være litt lettere enn fonemsyntese. I tillegg finnes det omfattende internasjonal forskning som dokumenterer at skriveferdighetene framskynder og hjelper elevene tidlig i leseutviklingen. Det forutsettes da at elevene leser de samme bokstavene som de skriver. Adams (1990) mener at eleven skal lære seg de små trykte bokstavene når han skal skrive. Årsaken til dette er at eleven i hovedsak vil møte små trykte bokstavene i bøker, blader og annet lesestoff. Når eleven vekselvis skriver og leser små bokstaver, vil antakelig dette styrke forbindelsen mellom bokstav og språklyd (fonem). Dersom eleven lærer å skrive løkkeskrift derimot, er dette en type skrifttegn som elevene ikke møter i bøker. Leseren på nybegynnernivå vil derfor ikke oppleve skriving og lesing som gjensidig støttende ferdigheter. KUF (Kirke- Utdannings- og forskningsdepartementet) understreket derfor betydningen av at lærerne så på lesing og skriving som gjensidig avhengige funksjoner i begynneropplæringen i sin veiledning til lese- og skriveopplæringen (1999).

Dersom en satser på å forsere lese- og skriveutviklingen for elever som ikke har de nødvendige forutsetningene, risikerer man nederlagsopplevelser og påfølgende motivasjonssvikt i forhold til skriftspråklige aktiviteter. Dagens politikk med at elevene skal begynne å lære seg å lese- og skrive allerede i det første skoleåret kan være farlig for de elevene som får større utfordringer enn de kan mestre.

Trageton har tatt til orde for at elevene skal bruke PC i den første skriveopplæringen, og at den formelle opplæringen i håndskriving bør utsettes til tredje klasse. Etter et treårig forskningsprosjekt ble 8 PC-klasser sammenliknet med 9 tradisjonelle håndskriveklasser. Oppgavene gikk ut på å beskrive et tannlegebesøk og å lage et eventyr. For både gutter og jenter fikk elevene i PC-klassene bedre resultater enn i håndskriftklassene på begge teksttyper. En håndskrivetest på slutten av tredje klasse ga overraskende nok best resultat for PC-klassene, selv om disse elevene hadde brukt langt mindre tid til håndskrift. Nedenfor fremmer vi noen forslag til hva dere kan gjøre. Rekkefølgen er ikke så nøye, men det er viktig å prøve å få til et samarbeid med skolen, før en prøver mer drastiske løsninger:

Dere bør be om et foreldremøte/foreldreråd. Før dette møtet må dere snakke med de andre foreldrene, slik at dere kan være sikre på at dere har bred støtte for deres sak. Hvis foreldremøtet krever at løkkeskriftopplæringen skal opphøre eller ikke skal være obligatorisk for elevene på første trinn, bør skolen endre sin praksis. Skole-hjem samarbeid må ikke bare være fagre ord. I en så opplagt sak som dette må skolen ta til fornuft og lytte til foreldrene. Skolen er jo tross alt til for elevene, foreldrene og samfunnet. Dere har solide argumenter for å endre skolens praksis: Leseforskningen, prinsippet om tilpasset opplæring, offisielle målsetninger om skole-hjem samarbeid, og ikke minst elevenes negative reaksjoner mot en løkkeskrift de ikke får til eller har interesse for. Kanskje fører løkkeskriften til at mange av elevene mister motivasjonen for lesing og skriving? Løkkeskriften gir, dersom den kjennes påtvunget elevene en passiv rolle i eget læringsarbeid. Dette bryter med opplæringsloven § 2-3 som sier at: (…) elevane skal vere aktivt med i opplæringa.

De fleste skoler har laget en visjon for sin virksomhet. Ta en titt på denne for skolen din. Stemmer visjonen med det du opplever i forhold til løkkeskrift, skole-hjem samarbeidet og tilpasset opplæring? Dersom dette ikke er tilfelle kan det være en idé å vise til disse formuleringene når dere tar opp det betente spørsmålet om løkkeskrift med skolen.

Ta opp saken med rektor som er skolens administrative og pedagogiske leder. Rektor har det overordnede ansvaret for at alle elvene på skolen får et forsvarlig og likeverdig opplæringstilbud, for at opplæringsloven følges og for at skole-hjem samarbeidet fungerer.

Ta opp saken med foreldrenes arbeidsutvalg (FAU). Be foreldrenes arbeidsutvalg ta opp saken i skolens driftsstyre. Driftsstyret skal føre et overordnet tilsyn med skolens virksomhet og bør kunne uttale seg om en slik sak og fatte eventuelle vedtak om endring.

Ta saken opp med rektors overordnede. Dette kan dreie seg om skolesjef, områdeskjef, enhetsleder e. l.

Be om en prinsipiell avklaring fra skolemyndighetene. Her er det flere spørsmål: Hvor langt går foreldrenes innflytelse på skolens pedagogiske praksis? Hvor sterk er retten til tilpasset opplæring? Hvor sterk er ”metodefriheten” det legges opp til i den nye læreplanen, Kunnskapsløftet? Kan skolen opprettholde sin irrasjonelle praksis?

Dersom ingen av tiltakene over hjelper gjenstår det bare å kontakte media, det pleier å virke! Lykke til!

 

Litteratur:

Adams, M. (1990) Beginning To Read. Thinking and Learning About Print. Cambridge, Mass: MIT Press.

KUF (1996). Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen. Nasjonalt Læremiddelsenter 1996.

Kirke- Utdannings- og forskningsdepartementet (1999). Veiledning L97. L97S, Lese- og skriveopplæring. Nasjonalt læremiddelsenter.

Trageton, A.

 

Mor forstår seg ikke på lese- og skrivevanskene mine!

Jeg har alltid hatt noenlunde greie karakterer, men har alltid slitt med staving og stokker ofte om bokstaver. Lesing går greit nok, men det går litt tregt og jeg må ofte lese flere ganger for å få med meg hva jeg leser, men forståelsen er god når jeg først får lest det. Jeg har bodd i utlandet i tre år og kom hjem i januar. Etter intensiv jobbing klarte jeg å få 5,2 i snitt, men nå på videregående sliter jeg skikkelig med i det hele tatt å få en firer. Norsklæreren min vil at jeg skal testes for dysleksi. Rådgiveren har tatt kontakt med meg og jeg skal testes i desember. Da jeg nevnte dette for mamma tok hun meg ikke alvorlig. Hun rullet med øynene. Jeg tror ikke at hun forstår hvor mye jeg egentlig sliter! Jeg prøver å si det til henne, men hun sier at det bare er slurving når jeg bytter om bokstaver og blander p, d, p, b, q og sånt. En gang skrev jeg: «tilbakkeblikkkte» i stedet for tilbakeblikket… Hvordan kan jeg få henne til å forstå meg? Jeg føler at jeg har skuffet henne.

 

Svar (elevsiden.no: Sven Oscar Lindbäck og Odd Ivar Strandkleiv):

Forskere er enige om at dysleksi er noe en må forholde seg til hele livet. Det har ingenting med latskap å gjøre, men dreier seg mer om hvordan hjernen er formatert for lese- og skriveaktiviteter. Hvert menneske har ulike forutsetninger for å lære seg å lese og skrive. Mange mener at dyslektikere har særlige problemer med å automatisere forbindelsen mellom bokstav og lyd. Dersom du har dysleksi, vil spesielt rettskrivingen falle svært vanskelig for deg, og du vil antakelig ha behov for hjelpemidler på videregående skole og i arbeidslivet. Du vil kunne ha nytte av å skrive på PC med et tilpasset staveprogram (f.eks: ”Analyse” eller ”Lingdys”), du kan få god hjelp av lydbøker som Daisy, du vil kanskje ha behov for lengre tid på prøver og eksamener (noe som er rettighet for elever med dysleksi) og du kan få lest opp oppgaveformuleringene i matematikk.

Du skriver at moren din ikke forstår problemet ditt. Det er viktig at dere begge har et realistisk bilde av lese- og skriveferdighetene dine. Kartlegging av lese- og skriveferdighetene kan danne utgangspunkt for en dypere problemforståelse og fungere som utgangspunkt for tiltak. Din mors manglende forståelse kan skyldes at du har gode evner og får gode karakterer. Kanskje hun tenker at du ikke kan ha lese- og skrivevansker siden du gjør det så godt på skolen? Det er viktig at du gjør en innsats på skolen for din egen skyld, ikke for å tilfredsstille andre. Hvis mor er skuffet har hun lagt et utilbørlig press på deg, som verken er godt for deg eller dine skoleprestasjoner.

Det ser ut til at du selv vet hvilke problemer du har med skriftspråket og at du har stor innsikt i egne lese- og skrivevansker. Det kan likevel være lurt å peke på at de problemene som du opplever nå, ikke er nye for deg, men er noe du har slitt med siden du var liten. Det finnes mange markører som fagfolk benytter når de skal avgjøre om lese- og skrivevansker skyldes dysleksi. Vi vil her nevne noen symptomer på dysleksi før leseopplæringen tar til som viser at problemene ikke skyldes vrangvilje eller latskap hos elevene:

Foreldre eller besteforeldre kan ofte fortelle at de selv hadde vanskeligheter med å lære seg å lese og skrive.

I førskolealderen observeres ofte langsom språkutvikling hos barn med dysleksi.

Barn med dysleksi har ofte problemer med å automatisere motoriske ferdigheter (som dans).

Uklar hånddominans (vet ikke om de skal bruke venstre eller høyre hånd når de skal tegne).

Har ofte problemer med å forstå klokka, huske navn og glemmer ofte hva dagligdagse ting heter (Kan si: ”send meg den…… eh …… skrivedingsen” når de skal be en annen person om å sende blyanten til dem).

Barna har ofte en uklar uttale.

Dyslektikere har ofte problemer med å koordinere øye og hånd. Barna sliter derfor med å kopiere figurer når de tegner.

Barna er ofte påfallende lite interessert i å bli lest for, de er lite flinke til å leke med språket (rime, klappe ut stavelse og lyder) og de har ofte ingen interesse for bokstaver eller lekelesing.

 

Opplegg for elev med lese- og skrivevansker

Jeg er lærerstudent i praksis og trenger hjelp og råd angående en elev i 9. klasse som har følgende vansker:

 

  •     Skriver lydrett
  •     Skriver på dialekt.
  •     b blir skrevet som d.
  •     u blir skrevet som o.
  •     k blir skrevet g.
  •     p blir skrevet b.
  •     gj/gy blir til j.
  •     å for og.
  •     å for o.
  •     store problemer med doble konsonanter.
  •     store mangler ved tegnsetting.

Jeg skal prøve å lage et opplegg for denne eleven som kan hjelpe på noen av disse vanskene og trenger råd og forslag til opplegg.

 

Svar (elevsiden.no: Odd Ivar Strandkleiv):

Du bør du søke råd hos øvingslærer. Du bør også kunne søke råd hos den høyskolen du er tilknyttet. For å få til et opplegg kan du sette deg inn i artiklene på elevsiden.no om prosessorientert skriving og øvrig litteratur om lese- og skrivevansker (se litteraturliste på elevsiden.no og pensum på skolen din). Utgangspunktet for ethvert opplegg eller tiltak må være en kartlegging av elevens lese- og skriveferdigheter. Kartleggingen må foruten de vanlige lese- og skrivetestene omfatte en involvering av eleven som det skal jobbes med. Lese- og skriveutviklingen foregår inni eleven, derfor vil ethvert opplegg være mislykket om det ikke er av interesse for eleven.

Den anerkjente leseforskeren Jørgen Frost har laget et opplegg som han kaller helhetslesing. Dette går ut på at eleven jobber med tekster på ulike nivåer. Først samtaler lærer og eleven om hva de vil møte i teksten (tekstens helhet). Deretter leser de teksten sammen. Eleven leser så teksten med støtte fra lærer. Det er svært viktig at teksten er passe utfordrende, det vil si ca 10% ukjent og 90 % kjent. Teksten bør ikke være lenger enn at eleven kan mestre den i løpet av en læringsøkt. Etter at eleven har lest teksten med støtte fra lærer kan de sammen plukke ut de ordene som var vanskelige å lese. Disse ordene kan eleven i samarbeid med læreren se nærmere på. Ordene deles opp i morfemer og stavelser (detaljer i teksten). Gjennom å ta ordene fra hverandre og sette dem sammen igjen utvikler eleven kjennskap og nærhet til de tidligere ukjente eller problematiske ordene. I dette arbeidet med deler av ord kan også skriving inngå. Til slutt får eleven mulighet til å lese den opprinnelige teksten med suksess, for nå er alle ordene kjent for ham (igjen dreier det seg om tekstens helhet). En slik mestringserfaring kan bidra til at eleven har fått styrket sin kompetanseoppfatning som leser. Lese- og skrivearbeidet avsluttes med at eleven har erobret ny tekst. Tekstene som eleven har lest eller skrevet bør oppbevares (”lese- og skrivemappe”) for senere gjennomlesning og som dokumentasjon på elevens lese- og skriveutvikling.

Lesemetoder

Er det noen som kan gi meg linker/tips om litteratur e.l. ang. div. lesemetoder brukt i skolen i dag? Helst undersøkelser som går på virkningen disse metodene har hatt/har på leseutviklingen.

 

Svar (elevsiden.no: Odd Ivar Strandkleiv):

Det finnes i grove trekk tre lesemetoder: Helordsmetoden, lyderingsmetoden og en kombinasjon av disse såkalt ”balansert lesing”. Hvis du leser artikkelen ”leseopplæringen” (og de andre artiklene om lesing og skriving) på elevsiden.no får du vite mer om disse tilnærmingene. Se i litteraturlisten for aktuell litteratur om hva som virker.

 

Dysleksi?

Jeg har en datter på 20 år. Hun har til nå ikke hatt store problemer med å lese og skrive og har gjennomgående gode karakterer. Likevel har hun fått en del feil på matteprøver der det er bytting av tall som er problemet, men ikke fremgangsmåten. Hun har tolket dette som «slurvefeil» eller pga dårlig tid på eksamen/tentamen.

Nylig begynte hun i en sommerjobb der det stilles store krav til å lese tall og å gjengi dem. Her oppdager hun plutselig at hun ser tallene, men leser dem feil, spesielt 6 og 9 og 4 og 7, 2 og 8 utelater ofte 0. Videre oppdager hun at hun mer og mer bytter rekkefølgen på e og r i ord hun skriver.

Er dette dysleksi og hva kan hun gjøre for å trene seg opp på å skille tallene. Hun er veldig motivert på å gjøre noe, men da det ikke har vært noe kjent problem til nå, har hun ikke vært innom kartlegging. Som foreldre har vi begge lettere grad av dysleksi i familien, men ingen av foreldrene hennes har hatt dette problemet.

 

Svar (elevsiden.no: Odd Ivar Strandkleiv).

Din datter har neppe dysleksi, da ville hun hatt vansker med å lese og skrive gjennom barneskolen (se artikler om dysleksi på elevsiden.no). Du beskriver ikke at hun strever med lesing og skriving, men med tall og forvekslinger av tall. Det at hun bytter rekkefølgen på e og r kan skyldes at disse to bokstavene ligger ved siden av hverandre på tastaturet (hvis hun skriver med PC). Datteren din har trolig rett i at det dreier seg om slurvefeil. En annen mulighet kan være at feilene har perseptuelle eller synsmessige årsaker. Dette kan dere sjekke ved hjelp av en synsundersøkelse.

 

Utelatelser av vokaler i skrivingen

Jeg har med stor interesse læst jeres informerende sider om børn og læsning. En sådan service har vi ikke i Danmark – at kunne skrive og få svar. Mange tak for det. Jeg underviser børn fra 1.-3. klasse i læsning og skrivning. Desuden er jeg ved at uddanne mig til Reading Recovery-lærer og bliver snart certificeret. Jeg har et meget konkret spørgsmål:

Når børnene befinder sig i den alfabetisk-fonologiske skrivefase udelader de ofte vokalerne, fx:

 

k a n – k n

 

b l i v e r – b l v r

 

Kan det være at konsonanterne er mere distinkte i udtalen, og at du egentlig kan føle dem i munden?

 

Eller er det noget helt andet? Hvad sker der, hvorfor ???

 

Svar (elevsiden.no: Sven Oscar Lindbäck):

Det er antakelig flere grunner til at elevene utelater vokalene på et tidlig stadium av staveutviklingen. Hovedårsaken er nok at kvaliteten på og kunnskapen om forbindelsene mellom bokstav og lyd ikke er god nok enda. I dysleksilitteraturen omtales slike stavefeil som ”utelatelser” og utelatelsene blir tolket som et symptom på fonologiske vansker eller såkalt auditiv dysleksi. Du nevner at konsonantene kanskje er mer artikulatorisk distinkte enn vokalene, dette er fullt mulig uten at jeg har funnet litteratur som kan bekrefte dette. En annen årsak som er nevnt i litteraturen er at elever på et tidlig nivå i staveutviklingen ofte blander sammen bokstavnavn og bokstavlyd: ”b” blir lydert /be/ og ”r” blir lydert /ær/. På denne måten blir vokalene i bokstavnavnet inkludert når eleven skal skrive ordet. Eksempel: Ordet ”ber” blir lydert /be/-/ær/ og følgelig stavet br, altså uten vokal. Noen lærere utelater konsekvent å uttale bokstavnavnet i den tidlige lese- og skriveopplæringen for ikke å skape slik forvirring om bokstav-lyd forbindelsene.