Svar på spørsmål om motivasjon

Her finner du svar på spørsmål om motivasjon

Lav motivasjon og selvtillit

Jeg har en sønn som sliter i prøvesituasjoner m.m. på skolen. Dette tror jeg kan skyldes liten selvtillit, da han tror han ikke kan osv. Jeg lurte på om det finnes noen kurs for barn/unge som sliter med motivasjon/selvtillit. Vi har blitt utredet ved Bup, men føler vi stanger litt.

 

Svar (elevsiden.no februar 2008: Odd Ivar Strandkleiv):

elevsiden.no kjenner ikke til at det finnes kurs i forhold til motivasjon og selvtillit for denne aldersgruppen, men det finnes helt sikkert fritidsledere og lærere som opptrer på måter som fremmer lærelyst og tro på evner og forutsetninger hos barn og unge. Boken Motivasjon i praksis beskriver hvordan lærere og andre voksne kan fremme elevenes motivasjon og selvtillit. Her kan du også lese om prestasjonsangst og lært hjelpeløshet. Du kan også lese om motivasjon, selvfølelse og selvtillit på våre nettsider.

Hvis dere føler at dere ikke har fått de rette rådene av hjelpeapparatet, kan dere be om å få en annen fagperson, en som har greie på motivasjon og selvtillit. På skolen er det viktig at sønnen deres befinner seg i et læringsmiljø hvor han føler seg trygg, hvor det er lov til å feile, og hvor læreren støtter elevenes behov for kompetanse, selvbestemmelse og tilhørighet. Hvis prøver utgjør en stor belastning for deres sønn, slik at han ikke får vist sin kompetanse eller opplever sterkt ubehag, bør det være mulig å tilrettelegge prøvesituasjonen. Dette kan dreie seg om at sønnen deres får avlegge prøve på en måte som vekker mindre angst, for eksempel muntlig i stedet for skriftlig, utvidet tid, ekstra forberedelser m.m.

Hjemme er bør dere legge vekt på ikke å hausse opp betydningen av skoleprestasjoner og andre gjøremål. Dere må signalisere at dere setter pris på sønnen deres uavhengig av prestasjoner. I tilbakemeldinger bør dere være oppgaveorienterte. Dette betyr at dere ikke overdriver ros og utlover belønninger for prestasjoner, men snarere peker på hva han har fått til og hva han kan gjøre for å utvikle seg videre. Noen barn kan også trenge hjelp av voksne til å beregne sannsynligheten for å lykkes. Barn med prestasjonsangst er ofte overdrevent opptatt av hva andre vil mene om deres prestasjoner, og de forklarer suksess med flaks eller lette oppgaver. Fiasko forklarer de ofte ved at de er udugelige. Selvfølelsen kan noen ganger være så svak at hvis noe går galt, så vil barnet føle det som om alt er galt med en selv.

 

Motivasjonsproblem

Vi har en gutt på 14 år, som går i 9. klasse. Hvordan får vi han mer motivert? Han sier bare at vi maser. Han møter opp på skolen, og skulker ikke, men han er lite interessert i det som skjer der. Spesielt i matematikk, men det går utover andre fag også. Han vil jo gjerne inn på idrettslinja, men klarer ikke helt å se at det må jobbes. Hva skal vi gjøre? Vi samarbeider med skolen, men de sier at vi skal motivere han. Hvordan skal vi få det til? Begynner å bli ganske sliten av dette. Har dere noen tips?

 

Svar (elevsiden.no: Odd Ivar Strandkleiv):

Kort sagt kan en si at motivasjon er det som setter handling i gang, selve kraften bak handlingen. Ifølge Selvbestemmelsesteorien er den indre motivasjonen for å handle, for å øve påvirkning på våre omgivelser, og for å utvikle vår kompetanse medfødt. Vi kan skille mellom tre former for motivasjon: indre-, ytre-, og a-motivasjon. Når eleven er indre motivert jobber han fordi oppgavene er interessante, morsomme, eller fordi han liker det. Når eleven er ytre motivert vil han gjøre oppgavene fordi han føler et større eller mindre press for å prestere. Dette kan dreie seg om at han vil være flink for å imponere andre, for å unngå bråk, for å komme inn på idrettslinja, eller for å handle i tråd med selvpålagt press.

Hvis sønnen deres synes at dere bare maser kan han være ytre motivert. I den grad han gjør noe er det fordi dere vil det. Alternativt kan han ha gitt opp å få resultater (såkalt a-motivasjon). Han synes at dere maser, men han har gitt opp å få ønskete resultater ut av innsatsen på skolen. Manglende interesse kan også være et uttrykk for ytre motivasjon eller a-motivasjon. Et tredje tegn på ytre motivasjon kan være at sønnen deres bruker skolehverdagen sin som et middel til å komme seg inn på idrettslinja. Alternativt kan han ha gitt opp å komme inn på idrettslinja. I så fall dreier det seg om a-motivasjon. Eleven ser kanskje ikke noen sammenheng mellom sin innsats på skolen og muligheten for å komme inn på idrettslinja.

Hva skal dere gjøre? For det første er det viktig å bidra til at sønnen deres blir mer indrestyrt for læringsarbeidet. For det andre er det viktig at han opplever en positiv sammenheng mellom innsats og resultater.

Det synes viktig å snakke med kontaktlærer og øvrige lærere og understreke viktigheten av en likeverdig relasjon. Lærerne og sønnen deres må inngå i en likeverdig relasjon, preget av varme og gjensidig respekt. Først når sønnen deres kjenner seg trygg til å prestere, kan startskuddet gå for et effektivt læringsarbeid.

Også forholdet til medelever er av største betydning. Læringsmiljøet bør kjennetegnes av et minimum av sosial sammenligning. Dette betyr at læreren ikke må hausse opp faglige prestasjoner, prøveresultater og karakterer. I stedet må læreren eleven informativ tilbakemelding. Gjennom informativ tilbakemelding får eleven grundig informasjon om hva han har fått til, og om hva som skal til for å komme videre i læringsarbeidet. På denne måten kan både lærere og elever bli oppgaveorienterte. De blir mindre opptatt av hva andre vil mene om deres prestasjoner, de tør å prøve seg på vanskelige oppgaver, og de tør å mislykkes, for derigjennom å lære av sine feil.

Det er viktig at dere som foreldre ”ser” sønnen deres. Han må anerkjennes for den han er, ikke for hva han gjør. Hvis dere som foreldre vil ”se” sønnen deres trenger dere bare å si det som dere ser og å tilby deres oppmerksomhet. Jesper Juul sier det slik i boken ”Ditt kompetente barn”:

”Jeg kan se at du ikke trives med skolearbeidet ditt for tiden, Marko. Har du tenkt over hva det kan være..?” Kanskje vil svaret fortsatt være et: ”Neiii”, som så kan følges opp med et: ”Jeg vil gjerne høre om det, hvis du finner ut noe… Trenger du hjelp med leksene?” Problemet er verken definert eller løst, men det er heller ikke viktig på dette tidspunktet. Det viktigste er at Marko opplever å bli sett, og at hans oppmerksomhet får en dytt i riktig retning: innover i ham selv. Kanskje finner han ord på det senere på dagen, kanskje flere dager senere. Pauser er viktige – livsviktige!

Økt indre motivasjon oppstår når eleven arbeider med interessante oppgaver. Eleven får ta valg i læringsarbeidet og oppgavene er så utfordrende at eleven får utviklet sin kompetanse. Eleven kjenner tilhørighet til de andre i læringsmiljøet. Læreren må være autonomistøttende. Autonomistøttende lærere gjør elevene aktive i læringsarbeidet. Elevene er med og tar avgjørelser i alle faser av læringsarbeidet: Planlegging, gjennomføring og vurdering. Autonomistøttende lærere minimaliserer kontroll. De er ikke så opptatt av prøver, karakterer, tidsfrister og andre ting som kan virke kontrollerende.

For elevens motivasjon er det avgjørende å oppleve en positiv sammenheng mellom innsats og resultater. Pedagogisk kartlegging er viktig i så måte. Læreren må vite hva eleven besitter av forkunnskaper, slik at han får jobbet med oppgaver av passe vanskegrad. Når oppgavene er passe utfordrende vil eleven ofte lykkes med sine læringsforsøk. Når eleven står foran store utfordringer kan læreren eller dere som foreldre hjelpe ham med å sette delmål. Delmål er mindre målsetninger som eleven må jobbe mot fram mot mer overordnede mål. På denne måten kan selv store utfordringer gjøres overkommelige.

Noen elever er snare til å forklare fiasko på en ufordelaktig måte for seg selv: ”Jeg klarte ikke oppgavene fordi jeg er dum”. Motsatt vil noen elever forklare suksess med forhold utenfor seg selv: ”Jeg klarte det fordi oppgavene var lette.” Det er viktig at både dere som foreldre og lærerne hjelper å sette ord på årsaken til resultatene på en måte som kommer fordelaktig ut for eleven: ”Jeg klarte oppgavene fordi jeg jobbet hardt”…

Framfor alt er det viktig å ta utgangspunkt i elevens interesser og forkunnskaper når læringsarbeidet skal planlegges. Først da vil skolen oppleves som relevant og motiverende.

 

Belønning for gode karakterer?

Det er tydeligvis ganske vanlig blant ungdomsskolelever i dag å få belønning for gode karakterer. I hvert fall sier min 13-årige sønn det. Sønnen min sliter veldig på skolen, med konsentrasjon og ikke minst med motivasjon (han har ADD). Han har selv foreslått at vi innfører slike belønninger. Han sier at han tror det vil gjøre ham mer motivert, at han da vil anstrenge seg mer for å gjøre det bra.

Jeg er i utgangspunktet skeptisk fordi jeg tror den indre motivasjonen blir svekket. Mine argumenter om at det må jo føles ok å ha gjort en god innsats, at det er tilfredsstillende å lære noe han ikke kunne fra før o.l. har han ingen forståelse for.

Det jeg lurer på er om det finnes noen erfaringer på hvordan slike belønningssystemer virker på barn med ADD/ADHD. Er det verdt å prøve? Hvis ikke, hvilke argumenter kan vi bruke overfor han for å forklare? Og ikke minst, hvordan får vi motivert ham??

Svar (elevsiden.no: Odd Ivar Strandkleiv):

Karakterer er en form for vurderings- og belønningssystem, som kan virke ødeleggende for både indre og ytre motivasjon. Elever som sliter fælt på skolen, som får svake karakterer og mangelfullt tilpasset opplæring står i fare for å utvikle lært hjelpeløshet/a-motivasjon. De gir opp fordi de ikke føler at de har mulighet til å få gode karakterer. Det er grunn til å ta avstand fra bruk av belønningssystemer for å øke motivasjonen hos elever (med eller uten ADD) blant annet, fordi:

 

  •     Læringsutbyttet kan bli svekket på grunn av at elevene ikke involverer seg dypt i skolearbeidet. Sjansen for at læringen sitter på sikt er større ved mer oppriktig interesse for aktiviteten.
  •     Elevenes oppgaveorientering svekkes: Elevene vil rette sin oppmerksomhet mot en ventende belønning, i sterkere grad sammenlikne seg med andre og eventuelt bekymre seg for ikke å lykkes.
  •     Skoleaktivitetene får instrumentell verdi: Elevene yter en innsats eller engasjerer seg i en aktivitet for å oppnå en belønning, ikke fordi de ser det fornuftige i det eller nyter selve aktiviteten.
  •     Belønning kan svekke interessen for aktiviteter elevene er interesserte i.
  •     Elevene blir passive i læringsarbeidet, styrt av et belønningssystem.
  •     Innsatsen kan fort bli laber når belønningen tas bort.

Tenk deg forskjellen på stadige læringsnederlag og en skolehverdag hvor sønnen din lykkes med passe utfordrende oppgaver. I førstnevnte tilfelle vil en stå i fare for at han gir opp eller bare yter laber innsats. Sønnen din foreslår belønning for at han skal høyne innsatsen. Det er en utbredt oppfatning at innsats fører til læring, men dette stemmer ikke helt. Læring er riktig nok ofte hardt arbeid, men det nytter ikke med innsats dersom vanskegraden på det eleven skal lære ligger utenfor det han kan makte. Kanskje mangler han en del forkunnskaper, kanskje trenger han særlig tilrettelegging, kanskje blir det som skal læres ofte for omfattende for ham? Det er farlig å kreve økt innsats hvis problemet er mangel på tilpasset opplæring.

Du kan snakke med sønnen din om hvorfor det er viktig å lære om ting han ikke er spesielt interessert i. Du kan foreslå mulige løsninger, men det er viktig at han selv kommer fram til svar på disse spørsmålene. Du bør også være tydelig på at hans egenverdi ikke avhenger av hvordan han gjør det på skolen, at du er like glad i ham uansett.

Dersom skolen praktiserer tilpasset opplæring etter elevenes evner og forutsetninger vil ingen komme til kort i læringsarbeidet. Sjansen for at motivasjonen er god vil øke ved en godt tilpasset opplæring. Er det mulig å komme i dialog med skolen om en bedre tilpasset opplæring for din sønn? Bør det gjøres justeringer i forhold til vanskegrad, mengde og tempo i læringsarbeidet?

Det er viktig å sette seg realistiske opplæringsmål: En må se på vanskegraden til lærestoffet. Har eleven mulighet til å klare oppgavene? Mål bør settes ut i fra en individuell referanseramme, ikke i forhold til en karakterskala. Karakterer sier lite om elevens prestasjon: For noen elever vil karakteren 4 bortimot være uoppnåelig, mens den for andre knapt vil kreve anstrengelse.

Elevens motivasjon styrkes av at lærernes tilbakemeldinger legger vekt på hva han har fått til og hva han kan gjøre for å ta et steg videre. Eleven må gjøres aktiv i læringsarbeidet. Dette gjøres gjennom å gi økt rom for selvbestemmelse. Han bør føle at han er årsak til sine handlinger. Så langt det er mulig bør eleven være med på planlegging, gjennomføring og vurdering av læringsarbeidet. Framfor alt er det viktig med et trygt, inkluderende og ikke-kontrollerende læringsmiljø.